Jeg er norsk og er født i Norge. Begge foreldrene mine er norske og det er det eneste språket jeg har snakket fram til jeg lærte engelsk. I mine første leveår begynte jeg å si en del ord ganske tidlig. Det var enkle ord som mamma, dadda og vov-vov. Etter hvert utviklet jeg språket og lærte å snakke.
Min dialekt er Oslo dialekt, og den har ikke noen særlige preg fra andre dialekter. Hele min familie er fra Oslo og det er derfor jeg har denne dialekten. Mitt språk vil jeg si er ganske likt mine foreldres, selv om jeg har en litt mer ungdommelig måte å snakke på.
Engelske ord er noe jeg bruker veldig ofte i språket mitt. Dette er mest rundt venner, men også rundt foreldrene mine. Når jeg er rundt den eldre generasjonen tilpasser jeg språket mitt slik at de ikke trenger å spørre ”hva betyr det?”.
Fra jeg var to år til jeg var ti bodde jeg på Nesodden. Her snakket de litt annerledes enn i Oslo, men det var ikke så stor forskjell. Da jeg flyttet til Oslo og startet på ny skole husker jeg det var en del som kommenterte måten jeg snakket på. De kommenterte for eksempel måten jeg sa mobil på. Jeg flyttet jo til Nordstrand og her snakker de ganske ”pent”, i forhold til andre steder. Moren min bor i Kvelde, rett ved Larvik. Her snakker de veldig annerledes fra Oslo. Her sier de hele tiden ”du snakker så pent”. De ler når jeg sier kirken for de sier nemlig ”kjærka”. Men jeg ler også av mange ting de sier, så det går begge veier.
Jeg vil si jeg er ganske språkbevisst, jeg skiller mellom hvordan jeg snakker og hvordan jeg skriver. Selv om jeg kan si en del muntlig ord og engelske ord når jeg snakker, så ville jeg aldri skrevet dette.
