Filmanmeldelse

Rødhette og varulven (2011)

Regissør: Catherine Hardwicke 

Vakre Valerie, bor i en landsby kalt Daggerhorn. Det skjer fæle ting der, og landsbyen lever i frykt for en varulv. De har ofret sine beste dyr og det er lenge siden ulven har tatt menneskeliv, men så blir Valeries søster funnet død. Mennene i landsbyen går på jakt etter varulven, men dyret de drepte var ikke varulven. Derfor kommer Fader Salomon for å hjelpe Daggerhorn. Valerie har alltid vært forelsket i Peter, men har fått arrangert et ekteskap med landsbyens kjekkas Henry. Hun vil ikke gifte seg med han og står ovenfor et problem. I tillegg kan ingen i landsbyen stole på noen lenger, siden varulven faktisk er et menneske og bor i landsbyen. Senere i filmen kommer ulven etter Valerie og ulven snakket til henne. Den ville ta henne med vekk fra landsbyen. Filmen får en ganske overraskende vending mot slutten og vi får vite hvem varulven er.

Filmen drar inn ting som er basert på eventyret om Rødhette. Dette kan noen ganger bli i litt for stor grad og overdrevent. Under en scene i filmen drar de inn samtalen mellom bestemoren og Rødhette hvor hun sier til bestemoren: så store ører du har, osv.  Dette fungerer ganske dårlig, og passer ikke inn. Vi må huske å skille mellom eventyret og filmen når vi ser denne. Dette er en ny film som har en egen fortelling som drar inn elementer fra Rødhette, det er ikke en film av eventyret om Rødhette. Ellers er det en bra film med en aktuell handling, som er veldig populær for tiden. 

Marie Helliksen

Et øye rødt- Halim

I boka ”Et øye rødt” heter hovedpersonen Halim. Halim er en gutt på rundt 14-15 år og er fra Marokko, men født i Sverige. Han kan egentlig perfekt svensk, men velger å snakke svensk-arabisk. I boken blir det brukt et språk som identifiserer seg med Halims språk.. Han vil ta vare på sin egentlig bakgrunn og har derfor morsmålundervisning på skolen. På skolen velger de å kutte ut denne morsmålsundervisningen og dette blir Halim veldig irritert over. Etter dette gjør han alt han kan for å ikke bli integrert i samfunnet. Han kjøper en parabol antenne til farens bursdag, for at de skal kunne se på arabisk TV. Faren velger å ikke montere den opp til Halims store skuffelse og han føler at faren er blitt altfor ”svennifisert”. 

Skrevet av Marie og Adrian

Min språkprofil

Jeg er norsk og er født i Norge. Begge foreldrene mine er norske og det er det eneste språket jeg har snakket fram til jeg lærte engelsk. I mine første leveår begynte jeg  å si en del ord ganske tidlig. Det var enkle ord som mamma, dadda og vov-vov. Etter hvert utviklet jeg språket og lærte å snakke.

Min dialekt er Oslo dialekt, og den har ikke noen særlige preg fra andre dialekter. Hele min familie er fra Oslo og det er derfor jeg har denne dialekten. Mitt språk vil jeg si er ganske likt mine foreldres, selv om jeg har en litt mer ungdommelig måte å snakke på.

Engelske ord er noe jeg bruker veldig ofte i språket mitt. Dette er mest rundt venner, men også rundt foreldrene mine. Når jeg er rundt den eldre generasjonen tilpasser jeg språket mitt slik at de ikke trenger å spørre ”hva betyr det?”.

Fra jeg var to år til jeg var ti bodde jeg på Nesodden. Her snakket de litt annerledes enn i Oslo, men det var ikke så stor forskjell. Da jeg flyttet til Oslo og startet på ny skole husker jeg det var en del som kommenterte måten jeg snakket på. De kommenterte for eksempel måten jeg sa mobil på. Jeg flyttet jo til Nordstrand og her snakker de ganske ”pent”, i forhold til andre steder. Moren min bor i Kvelde, rett ved Larvik. Her snakker de veldig annerledes fra Oslo. Her sier de hele tiden ”du snakker så pent”. De ler når jeg sier kirken for de sier nemlig ”kjærka”. Men jeg ler også av mange ting de sier, så det går begge veier.

Jeg vil si jeg er ganske språkbevisst, jeg skiller mellom hvordan jeg snakker og hvordan jeg skriver. Selv om jeg kan si en del muntlig ord og engelske ord når jeg snakker, så ville jeg aldri skrevet dette. 

Forfatterbesøk

Vi i 1STC fikk besøk av forfatteren Niels Fredrik Dahl. I en skoletime fortalte han om hvordan det er å være forfatter, hvordan han ble forfatter og snakket litt om boken ”På vei til en venn.”

Jeg synes det var veldig interessant å høre om hvordan han synes det er å være forfatter, og jeg fikk inntrykk av at det er et vanskelig yrke. Han fortalte om en gang da han hadde sagt at det skulle komme en bok til høsten, men ante ikke hva han skulle skrive om. Til slutt hadde han bare tre måneder til å skrive en bok, men den ble vellykket.

Han fortalte også mye om det å skrive, hvor han finner inspirasjon og hva han baserer tekstene sine på. Vi fikk mange nyttige tips til hva vi skal gjøre hvis vi står fast når vi skriver. Hans beste tips er at vi ser for oss at det ringer på, og det står en utenfor døren og peker på deg med en pistol. Da finner du nok en del å skrive om med en gang.

Han leste også litt fra boken sin ”På vei til en venn,” som vi hadde lest et utdrag fra før forfatterbesøket. Når jeg hadde lest det utdraget forsto jeg ikke helt hva hele boken handlet om, men når han leste litt mer og fortalte hva den handlet om forsto jeg mye mer. 

- Marie 1STC